Svar på Kamzy Gunaratnam 6 myter om abort

Aps Gunartnam har skrevet et innlegg hun sikkert selv mener er full av empati, men for en som forstår menneskers fundemntale verdi, er det hjerteløst å lese.

Den nye abortloven vil føre oss tilbake til antikkens tider.

Historisk har samfunnets behandling av de svakeste og mest sårbare reflektert dets moralske fundament. I antikkens Roma var det akseptert og forventet at uønskede barn ble forlatt til å dø, særlig hvis de hadde fysiske eller mentale defekter. Denne praksisen, kjent som infanticide, ble forsvart av noen av datidens største filosofer, inkludert Seneca, som betraktet det å drukne nyfødte som “både rimelig og vanlig.” I dag kan vi spørre oss: Har vi som samfunn virkelig beveget oss langt fra denne praksisen, eller gjenspeiles den fortsatt i vår moderne abortdebatt – spesielt når det gjelder barn med sykdommer eller funksjonsnedsettelser? Har Arbeiderpartiet gått tilbake til sine eugenikk-røtter?

Myte 1. “Dagens abortlov kan brukes i 2024”

Gunaratnam argumenterer for at dagens abortlov er utdatert fordi den ikke harmonerer med dagens praksis. Men spørsmålet er ikke om loven er teknisk utdatert, men om den ivaretar rettighetene til alle involverte – både kvinnen og det ufødte barnet.

Kristne i det gamle Roma, som Tacitus beskriver, skilte seg radikalt fra sine samtidige ved å motsette seg både abort og drap av nyfødte. Tacitus skrev at de kristne “anså det som en forbrytelse å drepe et senfødt barn.” Denne tankegangen sto i kontrast til romernes syn på menneskeliv som betinget av nytteverdi. Hvorfor skulle vi i dag, i en moderne verden som hevder å kjempe for menneskerettigheter, gå tilbake til en praksis som vurderer menneskers verdi basert på deres helse, funksjonsdyktighet eller timing? Gunaratnam prøver å fremstå som at vi nå lever i fremtiden, mens hun argumenterer for en gammel og utdatert praktisk vi kvittet oss med da vi ble mer moderne.

Hun påstår at loven er gammel fordi den sier en lege må utføre den og påstår at dette ikke gjøres i tillegg til at mange utfører aborten hjemme. Men jo, du MÅ ha en lege for å skrive ut pillene. Og de fleste kvinner synes det er grusomt å gjennomføre en abort hjemme. Så å oppdatere loven til at sykepleiere kan skrive ut pillene og flere kvinner må gjennomføre aborten hjemme, er ingen forbredering for kvinner. Og hvis dette var det viktigste å oppdatere, så trenger man ikke flytte grensene for abort eller frata mange kvinners rett til å få hjelp mot abort-press, men bare oppdatere det som ikke passer med dagens praksis med overfylte sykehus.

Myte 2. “Folk må bare bruke prevensjon, da trenger vi ikke abort”

Det er riktig at prevensjon ikke alltid forhindrer graviditet, men det rettferdiggjør ikke automatisk abort. Vi lever i en kultur som setter sex høyere enn liv, og når en prevensjon feiler, bruker mange dette til nettopp å rettferdiggjøre en abort. «Jeg gjorde alt for å unngå det!» Men har du sex, bør du vite at prevensjon ikke er 100% sikker. Og hvis du vet at du vil ta liv om det skjer, så burde du frastå å ta den risken og gå for det eneste som er 100% sikkert: å avstå fra sex som vi vet trengs for å lage barn.

Gunaratnam peker på at to av tre aborter etter uke 12 skyldes medisinske tilstander hos fosteret. Men dette reiser et etisk spørsmål: Hvorfor skal en diagnose rettferdiggjøre at et liv avsluttes?

I det gamle Roma var det vanlig å drepe barn som ikke ble ansett som “perfekte.” I dag, gjennom prenatal diagnostikk, ser vi en lignende tendens til å sortere ut de som har Downs syndrom, cerebral parese, eller andre “uønskede” trekk. Dette minner sterkt om et sorteringssamfunn, uansett hvor mye det benektes. Som Rodney Stark påpeker i sin bok The Rise of Christianity: «Selv lovpålagte insentiver klarte ikke å få gjennomsnittlige romerske familier til å få tre barn, delvis fordi de drepte mange av barna ved fødselen.» De drepte også friske barn, så lenge de ikke var «ønsket», var det grunn nok. Omtrent akkurat som mange de Gunaratnam forsvarer.

Å avslutte et liv på grunn av sykdom er ikke bare et spørsmål om medisinsk nødvendighet, men også om moral. Skal vi ikke heller arbeide for å gi disse barna liv og muligheter, i stedet for å eliminere dem? Hvorfor er det greit å ta livet av et sykt barn etter uke 12, men ikke er friskt barn? Hvorfor har ikke disse barna samme verdi i dine øyne?

Myte 3. “Bare uansvarlige folk som blir ufrivillig gravide”

Det er sant at uforutsette hendelser kan føre til uplanlagte graviditeter, og ingen har rett til å dømme andre for deres livssituasjon. Men å gjøre abort til løsningen på livskriser signaliserer at menneskeliv kan avsluttes for å løse midlertidige problemer.

Disse livstitusjoene som blir ramset opp, gir det også automatisk en rett til å ta livet av et spedbarn? For problemene er der vel like fult for de barna som allerede er født? Hvis du ikke oppdager at du er gravid før fødselen, er det da greit å ta livet av barnet? Hva hvis far forlater mor tre dager etter fødsel? Er det da greit å ta livet av barnet? Eller du mister jobben? Hvilket barn kan du kvittte deg med? Hva hvis (sett inn hva som helst), er det da greit å ta livet av et barn i uke 36? Eller et barn som er 3 måneder?

Hvorfor skal en 18-ukers grense bestemme når en livstitusjon er avorlig nok til at et barn må bøte med livet? Hvorfor ikke tillate abort opp til en hvis tid etter fødsel? Vi vet jo ingen av oss hvilken livssituasjon andre mennesker står i, og det må vi respektere! Hvorfor ikke tillate å sette barna ut i skogen for de som er i en vanskelig livssituasjon?

De kristne i Roma, som Tacitus beskrev, hadde en radikal holdning: De verdsatte livet, selv under press og forfølgelse, og de valgte å beskytte barna sine. I stedet for å ta liv, søkte de å gi omsorg og fellesskap. Burde vi ikke heller fremme løsninger som hjelper kvinner gjennom vanskelige situasjoner uten å avslutte et liv? Kanskje Ap kunne kommet med noen politiske innspill til å ta vare på disse barna?

Myte 4. “Alle partier er for tilgangen til abort, men det går vel en grense et sted?”

Gunaratnam starter med å si «Nei, alle politiske partier i Norge er ikke for tilgangen til abort og alle partier har ikke historisk kjempet for dette». Kan du fortelle meg hvilke partier så jeg vet hvem jeg skal stemme på? Hvorfor blir det fremstilt som en ekstrem holdning å ønske å beskytte livet? Når vi ser på de moralske katastrofene i historien – fra infanticide i Roma til eugenikk i nyere tid – ser vi at hvert samfunn som har verdsatt noen liv over andre har stått overfor alvorlige etiske utfordringer. Hvem var nazistienes første ofre? Var det jødene eller funksjonhemmede? Var det galt av nazistene å drepe jøder, men greit å drepe de funksjonhemmede? Hvis det er greit å ta livet av ufødte syke mennesker, så ser jeg ikke hvorfor det er galt å ta livet av syke, men fødte mennesker. Er ikke argumentene akkurat de samme?

De tidlige kristne satte en absolutt verdi på hvert enkelt liv, fra unnfangelsen til naturlig død. Dette gjorde dem til moralske fyrtårn i en verden som ofte behandlet de svake som overflødige. Tenker Ap at noen liv er overflødige?

Myte 5. “Hvis vi utvider antall uker i aborttilgangen vil det bli flom av senaborter”

Gunaratnam mener det ikke finnes holdepunkter for at økt selvbestemt abortgrense vil føre til flere senaborter. Men statistikk alene kan ikke være vårt moralske kompass. Antallet senaborter er kanskje lavt, men for hvert barn som dør, er det en verden som mister en unik personlighet og et menneske med iboende verdi.

Selv om de fleste aborter skjer tidlig, er det de sene abortene – ofte på grunn av medisinske diagnoser – som reiser de mest grunnleggende spørsmålene om menneskeverd. Hvordan kan vi påstå at vi verdsetter mangfold og inkludering, samtidig som vi fjerner dem som ikke passer vår standard for “helse”?

Hun nevner også at 10 kvinner får avslag i nemdene hvert år. Vi vet ikke hva grunnen til at disse ønsket abort er. Det kan være abort pga kjønn eller press fra familien. Det virker ikke som om disse 10 barna er ikke viktig for Ap. Hvorfor er ikke livet til disse 10 hvert år viktig nok for deg Gunaratnam? Hvis de «alle fleste» kvinner som søker abort får innvilgelse fra nemdene, hvorfor skal disse 10 barna da bli martyrer for din egen ideologi?

Og så har vi det moralske passet til folk. Da abort var ulovlig var de fleste i mot abort. De forsto at det var snakk om å drepe barn. Da abort ble lov opp til 12 uker, satte dette et presedens: Livets verdi begynner ikke før uke 12. Nå er det plutselig blitt ekstremt å mene at abort er galt. Om vi flytter grensen for et barns verdi til uke 18, vil nye generasjoner få et nytt moralt kompass som flyttes enda lenger.

Myte 6. “Fosterantallsreduksjon gir et sorteringssamfunn”

Gunaratnam avviser at fosterreduksjon skaper et sorteringssamfunn, men denne praksisen er et klart uttrykk for selektivitet. Selv om ingen har fått avslag på fosterreduksjon i Norge, betyr ikke det at det er etisk forsvarlig. Det betyr bare at vi som samfunn har akseptert en praksis hvor visse liv anses som mindre verdifulle enn andre. På Island påstår de nå at de «utryddet» downs. Men det har de selvfølgelig ikke. Alt de har gjort er å ta livet av alle menneskene som har dette syndromet. Og samfunnet, legene og politkerne er alle skyldige i dette. De maler et bilde av at disse menneskene er en byrde. Det neste som vil skje er at barn, voksne og eldre som blir syke eller skadet i løpet av livet eller fødselen, kan tas livet av; såkalte barmhjertighetsdrap.

I det gamle Roma ble barna sortert ut etter fødselen. I dag skjer det før de engang får muligheten til å leve. Vi er med andre ord på vei tilbake til den samme logikken som antikkens samfunn brukte – bare med moderne teknologi. For hvis vi ikke ser dem.. eller hører dem gråte… da er det lettere?

En vei videre

Historien viser at samfunn som beskytter de svakeste – enten de er syke, funksjonshemmede eller uønskede – er de som bygger et grunnlag for virkelig rettferdighet og verdighet. Det kristne synet som Tacitus beskrev, handlet om å se verdien i hvert enkelt liv. I vår tid må vi spørre oss selv: Skal vi fortsette på en vei som minner om antikkens sorteringssamfunn, eller kan vi finne en bedre vei – en vei som virkelig respekterer livet?

Hvordan Norge tok imot den kristne moralen om livets ukrenkelighet

Den kristne moralen, som Tacitus beskrev hos de tidlige kristne i Roma, ble en radikal motkultur i et samfunn der drap på nyfødte var både akseptert og praktisert. Denne etikken om livets ukrenkelighet ble etter hvert adoptert av de germanske og nordiske landene, inkludert Norge.

Før kristendommens ankomst var også Norge preget av praksiser som lignet på den romerske kulturen. I det førkristne samfunnet ble utburd – å sette uønskede nyfødte ut i naturen for å dø – betraktet som en akseptabel måte å håndtere barn som ble ansett som en byrde, enten på grunn av sykdom, fattigdom eller sosiale forhold. Barn med fysiske defekter ble særlig utsatt.

Med kristendommens inntog på 900- og 1000-tallet kom en fullstendig endring i samfunnets syn på menneskelivet. Den kristne misjonæren Olav Tryggvason spilte en nøkkelrolle i å innføre den nye troen, og etter hvert ble kristendommen Norges offisielle religion. Med denne nye troen fulgte også lover basert på kristne verdier, blant annet forbud mot utburd og drap på nyfødte. Livet – uansett omstendigheter – ble betraktet som hellig.

Den kristne etikken om menneskets iboende verdi ble nedfelt i de første norske lovene. Gulatingsloven og Frostatingsloven påla strenge straffer for å sette barn ut for å dø. En gravid kvinne som vurderte å ta livet av sitt nyfødte barn ble nå møtt med fellesskapets støtte – ikke med krav om å eliminere en byrde.

Denne transformasjonen er bemerkelsesverdig. Norge gikk fra en kultur der livets verdi var betinget av nytteverdi, til en kultur der hvert menneske ble sett på som en bærer av Guds bilde, med en ukrenkelig verdi fra unnfangelse til naturlig død. Denne arven har gjennom århundrene preget norsk politikk, samfunnsliv og helsevesen.

Moderne utfordringer mot den kristne arven

I dag står Norge, som resten av Europa, overfor en utfordring: Hvordan skal vi forholde oss til denne arven i en tid hvor abort, fosterreduksjon og sorteringssamfunn igjen debatteres? Det er verdt å merke seg at de samme spørsmålene som kristendommen i sin tid utfordret i Roma – spørsmål om livets verdi, sortering av uønskede barn og håndtering av funksjonshemmede – nå er på dagsordenen igjen.

Spørsmålet blir derfor: Vil Norge fortsette å forvalte den kristne arven om livets ukrenkelighet, eller vil vi vende tilbake til en praksis som minner mer om det førkristne Roma? Historien viser at de samfunnene som verner om de svakeste, er de som til slutt står igjen med den sterkeste etikken, og det er denne arven Norge en gang tok imot med åpne armer. Kamzy Gunaratnam mener at abortloven er utdatert og må oppdateres til dagens standard. Men alt hun gjør er å flytte oss lenger og lenger tilbake i fortiden. Til tiden før middelalderen. Så langt tilbake vil hun ha oss.

Kilder:

Vårt Land; https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2024/11/27/6-myter-i-abortdebatten/

Rodney Stark; The Rise of Christinaity

Tacitius, The Historiers, sitert her.