Sakramenter — Ferming/konfirmasjon
- Mariann
- 14. jan.
- 7 min lesing
Oppdatert: 16. jan.
Mens jeg enda var i min søken etter Gud opplevde jeg noe spesielt. Jeg satt på toget og chattet med noen venner om konfirmasjon. Jeg satt da og lurte på hvordan verden ville ta det om jeg, som var en så sint ateist, skulle konfirmere meg.
Idet jeg tenkte det kom den Hellige Ånd over meg og fylte meg opp med kjærlighet. Jeg forstå da at Jesus var virkelig og kalte meg til å bli konfirmert.
Etter hendelsen begynte jeg å gå i en protestantiske kirke, egentlig kun fordi den var nærmest, og der ble konfirmasjon diskutert, men jeg fullførte det aldri. Kanskje fordi jeg aldri helt forsto hvorfor jeg skulle konfirmere meg om det allikevel ikke hadde noen betydning. I den Lutherske kirke er det heller selve konfirmasjonsundervisningen og det sosiale som har en betydning enn selve konfirmasjonen som bare er en bønn for den troende. En festdag, hvor du blir «bekreftet for å være den du er» som de selv sier (dnk). Hvordan var den noe annerledes enn den borgerlige konfirmasjonen jeg allerede hadde vært igjennom? Jeg så ærlig talt ingen forskjell. Om konfirmasjonen bare var en markering fra overgangen fra barn til voksen, og jeg allerede var voksen, hvorfor skulle jeg konfirmeres?
Men da jeg skulle bli katolikk var konfirmasjonen et obligatorisk steg som sto foran meg og som jeg endelig var klar for å motta. Noe som ville stemple sjelen min med Den Hellige Ånd og gi meg styrke, tro og nåde fra Gud.
Hva er en katolsk konfirmasjon?
I Den katolske Kirke er nemlig konfirmasjonen et sakrament. Konfirmasjonen kalles også for ferming fra det tyske ordet “Firmung”, som betyr bekreftelse. Dette navnet reflekterer sakramentets natur som en bekreftelse av dåpens nåde og tro. Det tyske ordet har igjen sin opprinnelse i det latinske “confirmatio”, som betyr styrkelse eller bekreftelse.
Konfirmasjonen fordyper vår forbindelse til treenigheten, spesielt Den Hellige Ånd. Ved dåpen blir vi født på ny som Guds barn og ved konfirmasjonen blir vi styrket som modne kristne. Ånden gir oss sine syv gaver; visdom, forstand, råd, styrke, kunnskap, gudsfrykt og fromhet, og disse vil hjelpe oss å vokse i hellighet og trofasthet.
Konfirmasjonen fullender derfor dåpens nåde og styrker den troende med Den hellige Ånds gaver slik at de kan leve ut troen mer modig. Det er en del av innvielsessakramentene i det kristne liv, sammen med dåp og eukaristien. Konfirmasjonen skjer ved at biskopen legger hendene på deg og salver deg.
Er konfirmasjonen Bibelsk?
I Johannes 15:26-16:15 lover Jesus apostlene at de skal få Den Hellige Ånd og på pinsedag kom Ånden til Kirken. I Bibelen kan vi se hvordan apostlene legger hendene på nydøpte slik at de også kan få Den hellige Ånd.
Apostlene i Jerusalem fikk imidlertid vite at Samaria hadde tatt imot Guds Ord. De lot da Peter og Johannes reise ned som sine utsendinger; og de to kom og bad for de nydøpte, for at de skulle få Den Hellige Ånd. Ånden var nemlig ikke falt over noen av dem ennå, de hadde bare mottatt dåpen til Herren Jesu navn. Så la apostlene sine hender på dem, og de fikk Den Hellige Ånd (Apg 8: 14-17)
Selv om vi ikke finner ordet ferming eller konfirmasjon i skriften så dukket ordet opp på bispesyndoer i år 439. Dette betyr ikke at konfirmasjonen ikke er bibelsk på samme måte som treenigheten er bibelsk selv om ordet ikke finnes der. Ord er ikke viktig, konseptet er. Det har med hvordan troen blir mer og mer åpenbart for Kirken etter hvert som tiden går.
Vi ser hvordan apostlene legger hendene sine på de døpe i Apostelenes gjerninger 8, men også i kapittel 19 i tillegg til Hebreerbrevet 6:2. Dette som skjer her er noe helt annet, og mye mer, enn bare en forbønnshandling eller en gjentakelse av dåpsløfter. Det er noe som skjer med mottakeren og derfor er det et sakrament.
Og da Paulus la hendene på dem, kom Den hellige ånd over dem. De talte i tunger, og de talte profetisk. (Apg 19: 6)
Hvordan foregår konfirmasjonen?
I Norge blir de fleste ungdommer konfirmert året de fyller 15. Når en døpt voksen blir katolikk må hun også bli konfimert. Om hun ikke er døpt, vil hun først bli døpt før hun umiddelbart mottar konfirmasjonen. I de østlige riter og den ortokse kirke blir også barn konfirmert, eller kristmet som de kaller det, straks etter dåpen. De ser på konfirmasjonen som en uatskillelig del av dåpens sakrament, mens den katolske Kirke ser på konfirmasjonen som en bekreftelse av troen forankret i personlig valg. Det er nettopp bekreftelse konfirmasjon betyr. Ideen er at når vi vokser til, vil det bli forventet mer av oss og vårt kall i Kirken. For å hjelpe oss med det blir Den hellige Ånd spesielt påkalt og meddelt ved konfirmasjonen. «I ham er dere blitt merket med Åndens innsegl» (Ef 1, 13). «Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han hvis segl dere er merket med i påvente av befrielsens dag» (Ef 4, 30).
Det å blir merket med Åndens segl er en påminnelse om at vi er satt til side for Gud og forberedt på å tjene hans rike. Dette åndelige merket gjør oss til soldater for Kristus — vi er styrket til å forsvare vår tro og vitne om Kristus i ord og handling, selv i møte med motgang.
Akkurat som når du blir døpt, trenger du også en fadder når du blir konfimert. Denne vil stå bak deg med hånden på skulderen og presentere deg for biskopen. Dette symboliserer deres støtte og bønn for kandidaten. Å leve i Kristus er ikke å leve alene, men et fellesskap hvor vi støtter hverandre som brødre og søstre. Fadderen må være over 16 år, være døpt og konfimert, være medlem av den katolske Kirke og leve i troen.
Fadderens rolle er å være en åndelig veileder og støtte. Mange velger samme fadder som dåpsfadderen, men det kan fint være en annen. Mens dåpsfadderen har som ansvar å hjelpe den døpte å vokse i troen, skal konfirmasjonsfadderen støtte konfirmanten i denne personlige bekreftelse av troen og være en kilde til råd, oppmuntring og veiledning.
Kandidaten må også frasi seg djevelen og alt hans verk og fornye sine dåpsløfter. En som blir medlem av den katolske Kirkes fulle fellesskap må også legge hånden på Bibelen og sverge at vi skal følge Jesu ord og hans Kirke. I noen land er det også vanlig å velge en konfirmasjonshelgen som du tar navnet til, men dette er nok mest avhengig av hva slags navn du har fra før. Det de gjør er at de finner en helgen som de beundrer eller føler en tilknytning til og har dette som sin personlige skytshelgen de vil be om forbønn av.
Konfirmasjonen blir hovedsakelig gjort av biskopen på pinsedag, men en prest kan også få tillatelse til å konfirmere på vegne av biskopen. Kandidaten blir bedt for ved at Biskopen sier:
Allmektige Gud, vår Herres Jesu Kristi Far, du fridde disse barn fra synden, og gjenfødte dem av vann og Ånd. Herre, inngi dem Den Hellige Ånd, Trøsteren, gi dem visdoms og forstands Ånd, råds og Styrkes Ånd; fyll dem med gudsfrykt Ånd. Ved Kristus, vår Herre.
Biskopen salver deretter kandidaten i pannen med hellig krisma, som er en velsignet olje blandet med velduftende balsam med ordene:
Ta imot Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl.
Virkningen av dette er utgytelsen av Den Hellige Ånd som preger inn i sjelen vår og gir et uutslettelig merke. Dette sakramentet gir oss Åndens fulle nærvær og preger vår sjel ved å sette et segl på at vi tilhører Kristus fullt og helt og er klare til å leve som hans vitner. Det er derfor du bare kan motta dette sakramenter én gang og du må være i nådens stand når det skjer. Det betyr at du må ha skriftemål før du konfirmeres. Ved hjelp av konfirmasjonen vil du vokse i nåde og gjøre deg tryggere på din tro ved at du kommer nærmere Kristus og hans Kirke.
Konfirmantens alder
I aspostlenes tid ble konfirmasjonen utført rett etter dåpen, slik det enda gjøres i de østlige ritene. Så hvorfor ble det da slik at tiden mellom dåp og konfirmasjon ble lengre og at vi nå konfirmerer i mange år senere?
Grunnen ligger i at før var det bare biskopene som kunne døpe og konfimere, men etter som Kirken vokste begynte dette å bli veldig upraktisk, spesielt når det var om å gjøre å døpe barna så fort som mulig. Derfor fikk prestene lov til å døpe, mens foreldrene selv tok med barna sine til katedralen når de hadde mulighet for konfirmasjonen eller at de som bodde langt unna ventet til biskopen selv kom på besøk til dem. Hvor fort man fikk fermet barnet varierte derfor veldig fra sted til sted, og fra land til land. Det er derfor også en stor variasjon rundt omkring i verden i dag om når man blir konfirmert. Kirkeloven har satt nederste alder til 7 år etter flere år med diskusjon, mens det i Norge har valgt å konfirmere i 9. klasse for å korrespondere med den lutherske tradisjonen slik at ungdommene ikke ville føle seg for annerledes. De østlige ritene konfirmerer fremdeles samtidig med dåpen for der fikk prestene også lov til å konfirmere.
Oppsummering: Noe mer enn forbønn
Under posten om sakramenter lærte vi at for at noe skal være et sakrament må det oppfylle følgende kriterier:
Være innstiftet av Jesus.
Konfirmasjonen er knyttet til Jesu løfte om Den Hellige ånd og apostlene viderefører denne nådegaven ved håndspåleggelse.
Inkludere konkrete og synlige handlinger eller symboler som formidler noe usynlig.
Konfirmasjonen formidles gjennom håndspåleggelse og salvingen med hellig krisma.
Formidler nåde
Den troende mottar Den Hellige Ånds gaver.
Utrspringer fra Kirkens liv
Konfirmasjonen er en del av Kirkens liv som ett av tre initeringssakramentene. Den styrker fellesskapet med Kristus og utruster mottakeren til å være et vitne i verden.
Forvaltes av en person med autorisasjon.
Konfirmasjonen gir av en biskop som har apostolisk myndighet eller av en prest som har fått tillatelse av biskopen.
Vi har altså sett at håndspåleggelse gjør noe med oss og at konfirmasjonen derfor er et sakrament som fullender dåpens nåde og gir oss gaver for å styrke troen. Selv om undervisning skjer i forkant av konfirmasjonen, enten ved trosskurs for voksne eller katekese for barn, så er ikke det hovedfokuset til konfirmasjonen. Det er noe mer enn bare en bekreftelse på dåpen eller en overgang fra barn til voksen.
Konfirmasjonen ble innstiftet av Kristus og formidles gjennom synlige tegn, nemlig håndspåleggelse og salving, som er et kriterie for å kalles et sakrament. Fermingen gir en unik og permanent åndelig styrkelse, noe som gjør det uatskillelig fra Kirkens sakramentale liv.
Kilder:
20 Answers: The Sacraments, Fr. Mike Driscoll
Youcat: confirmation
Comments