Om begravelser og bekymring for prestene i dnk..
- Mariann
- 17. nov. 2024
- 4 min lesing
I forrige uke sendte vi en fra menigheten hjem til vår Far. Hun hadde kreft og valgte selv å møte sykdommen ansikt til ansikt fremfor å kjempe mot den. Hun ofret opp sin lidelse for andre. Hun var klar til å dø.
Dette var den andre katolske begravelse jeg har vært i og kontrasten mellom disse og de begravelsene og bisettelsene jeg har overværet i dnk er så stor at det er vanskelig å beskrive det.
I dnk er begravelsene triste. Man snakker om den avdødes liv, men ingenting om hva som kommer etterpå.
I den katolske kirke tas det ikke farvel, vi sier «på gjensyn». Livet etter livet er det som står i fokus.
Det er klart av situasjonen er fremdeles trist, personen er her ikke lenger. men det er håp! Jesus har gitt oss evig liv! Sammen er vi samlet for å sende vedkommende på sin siste reise og for å be for hennes sjel. Sjelen som nå endelig skal få komme til sin brudgom og feire bryllup! Stemningen er oppløftende fremfor nedtynget.
Da er det ekstra spesielt å lese om prester i dnk som ikke orker å lese opp det bibelske verset som kanskje mest av alt viser dette håpet.
Nemlig Johannes 3:16:
«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»
Johannes 3:16 N11BM
Jeg forstår og synes nok det var klokt av Gunnes å slutte som menighetsprest om det Gud har gjort for oss er for tøff kost for henne. Jeg er ikke like overbevist om at det hun tok seg til var noe bedre:
«Da jeg sluttet som menighetsprest, ble jeg studentprest ved NTNU. Der tok jeg initiativ til å feire en gudstjeneste med tekster fra de gnostiske evangeliene. Selvsagt kan vi lese tekster vi ikke forstår i en gudstjeneste!»
Hvis jeg til tider kan virke veldig negativ mot den norske kirke, så er det pga slike saker. Jeg begynner å forstå hvordan jeg havnet i en stor troskrise etter flere år i DnK. Min frustrasjon kommer fra hvordan disse «prestene» utvanner troen og gjør den til noe uviktig. Og dette kommer fra teologer, ledere, biskoper! De som skal forsvare og forkynne troen!
Og ikke nok med det, de endrer liturgien og læren til å følge disse. Det er ikke bare noe ugress i en hvetemark, det er et ugressfelt med noe hvete i.
Så hva skal en kristen gjøre når de blitt møtt med slik utrygg lære? Eller får opplest gnostiske tekster i en gudstjeneste?
Kjære Gunnes, kjære biskoper i DnK!
Johannes 3,16 er ikke ment som en trussel, men som et uttrykk for den radikale kjærligheten Gud har til verden. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Dette er en invitasjon, ikke en dom. Det peker på håp, ikke fortvilelse.
«Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.»
Johannes 3:17
Jeg skal ikke være den som krever at Johannes 3,16 absolutt skal høre hjemme i en protestantisk begravelse, kanskje den ikke gjør det, men det er begrunnelsen for å fjerne den jeg henger meg opp i.
Hvis ordet "fortapelse" oppleves som tungt eller skremmende, er det vår oppgave som kristne å forklare konteksten: Dette verset taler om redningen som allerede er tilbudt – en gave, ikke et krav. Kanskje vi har blitt for dårlige til å fremheve det håpet og den kjærligheten som er kjernen i evangeliet? Hvorfor klarer ikke den norske kirke å formidle at Johannes 3,16 gir mennesker mot til å tro på Guds kjærlighet, selv midt i sorgen? Den katolske kirke klarer å formidle dette håpet med sin klare lære.
Jeg forstår at DnK er en «folkekirke», men det er vel fremdeles en kirke basert på den kristne tro? Det er fremdeles et kristent rituale og ikke en human-etisk tradisjon vi utfører under en bisettelse?
Hvis en familie velger dåp, vielse og bisettelse i en kirke så burde de ikke bli overrasket over å oppleve kristne ritualer og kristent innhold. Hva er det som gjør at DnK har blitt en kirke hvor kristendommen ikke lenger har plass?
I den katolske begravelsen leste vi fra 2. Makkabeerbok 12, 43-46: Deretter samlet han (Juda Makkabeus) inn penger blant alle sine menn og fikk inn nærmere 2 000 drakmer sølv. Disse pengene sendte han til Jerusalem for at det der kunne bæres frem et syndoffer. Det var riktig og klokt gjort og viste at han regnet med oppstandelsen fra de døde. For dersom han ikke ventet at de falne skulle stå opp, hadde det vært unødvendig og tåpelig å be for de døde.. Dessuten hadde han for øye den herlige lønn som venter dem som dør i troen på Gud - en from og gudfryktig tanke! Derfor ordnet han med dette sonofferet for de døde, så de kunne bli løst fra sin syndeskyld.
Det ble også lest fra historien om Lasarus og om Martas tro på oppstandelsen:
«Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»»
Johannes 11:21-27 N11BM
Kanskje dette kunne vært en tekst den norske kirke kunne byttet ut Johannes 3,16 med?
Ja.. hvis de virkelig tror som Marta at Jesus er oppstandelsen og livet da..
Gud, allmektige Far, vi som tror at din Sønn døde og oppstod for oss, vi ber deg: La din tjener Halina, som sovnet inn i Kristus, ved ham få gjenoppstå til den evige glede. Ved Vår Herre Jesus Kristus , Din Sønn, Amen.
Comments