Mann går banans fordi noen sang Ave Maria i en luthersk gudstjeneste. Tenker seg ikke om to ganger om hvorfor alle kristne ber til Maria i to tusen år før han kom på banen for å rydde opp!

Problematiserer påkallelsen av Maria, kalt alle troendes mor, hennes himmelliv, spør en forfatter fra Ås etter å ha sett en gudstjeneste på NRK hvor noen sang Ave Maria av Bach/Gounod.

Han rabler avgårde om hvor grusomt det er å kalle Maria vår mor, og at det «hendevende seg til andre i himmelen enn til vår treenige Gud ikke er gangbart i evangelisk tro.» Jeg skal ikke gå inn på dette her, da jeg snart vi poste et innlegg om hvorfor kristne så absolutt både kan og bør be om forbønn fra de i himmelen.

Det jeg derimot skal gjøre er å se på ironien over hvordan denne mannen fra Ås har fått med seg at Ave Maria-bønnen kommer fra Bibelen og er tusen år gammel og allikevel går det ikke opp et lys for ham. Her har kristne i minst tusen år (egentlig enda lenger som du kan se nederst, men la oss bruke tallene han selv bruker her) bedt Maria om forbønn, flere musikere har dedikert sine største verk til henne, men allikevel så er det en skandale at noen fremfører dette verket, som siterer Bibelen, under en luthersk gudstjeneste i adventstiden.

Hva skulle kristne gjort uten at en forfatter fra Ås til å sette oss på plass? Han tenker altså at han har rett, og alle andre kristne har tatt feil i to tusen år. Tenk om han bare kunne ha skrevet til de kristne i den gamle kirken og advart dem!

Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall, står det i ordsspråkene.

Jeg hadde null problem med å synge Ave Maria da jeg var lutheraner. Akkurat dette stykket var og er min favoritt-versjon den dag i dag.

Men hvem vet? Kanskje det var denne sangen som gjorde at Maria faktisk ba for meg og førte meg hjem til hennes sønns kirke?

For så god er nemlig Marias forbønn; At hun kan endre et menneskes hjerte og viser oss sin sønn og all Hans storhet.

Og det er nok for skummelt for noen protestanter..

Hva ville de første kristne sagt?

Guds mor, [hør på] mine bønner; forakt oss ikke i motgang, men redd oss fra fare

[Rylands Papyrus 470 (ca. 300 e. kr.)

Hill deg for alltid, du Jomfru Guds Mor, vår uopphørlige glede, for til deg vender jeg igjen tilbake. Du er begynnelsen på vår fest; du er dens midtpunkt og slutt; den kostbare perlen som tilhører Guds rike; fettet av hvert offer, det levende alteret for livets brød. Hill deg, du skatt av Guds kjærlighet. Hill deg, du kilde til Sønnens kjærlighet for mennesket. […] Du strålte med de utholdelige flammer av en mest brennende kjærlighet, som til slutt brakte frem det som var unnfanget i deg […] og gjorde åpenbart det skjulte og usigelige mysteriet, Faderens usynlige Sønn—Fredsfyrsten, som på en underfull måte viste seg som mindre enn all litenhet

[Orasjon om Simeon og Anna 14 (ca. 300 e.Kr.)].

Hill deg for alltid, du Jomfru Guds Mor, vår uopphørlige glede, for til deg vender jeg igjen tilbake. […] Hill deg, du kilde til Sønnens kjærlighet for mennesket. […] Derfor ber vi deg, den mest utmerkede blant kvinner, som stolt bærer tryggheten i din moders ære, om uopphørlig å huske på oss. Å hellige Guds Mor, husk oss, jeg ber, vi som setter vår stolthet til deg og som i høytidelige hymner feirer ditt minne, som vil leve evig og aldri visne bort.

St. Methodius av Filippi ca år 300.