Kirken — sannhetens grunnvoll

Espen Ottosen reiser mange interessante og viktige spørsmål i sitt innlegg hvor han forteller hvorfor han forblir Luthersk når flere og flere går over til den katolske kirke. Jeg ønsker her å kommentere noen av de påstandene han fremmer fra et katolsk ståsted, særlig tanken om at Bibelen alene kan fungere som fundament for kirken. Jeg liker Ottosen, det han skriver er bra og jeg synes kritikken mot ham er urettferdig. Jeg er veldig glad for at han endte opp i Dagen.

Ottosen starter med å si at han var misjonær i Peru og at protestantene ikke anså katolikker som kristne fordi de ikke gikk i kirken. Det er trist at mange katolikker ikke har gått i messe i Peru, i den katolske tro er det faktisk en grov synd å ikke gå i messe. Å gå i kirken på søndager og høytider er obligatorisk. Men det er også ekstremt mange protestanter som ikke går til gudstjeneste så med den logikken betyr det at den protestantiske tro også er feil og at de ikke er kristne. I den norske kirke er kirkene tomme til stadighet hele året rundt, men kanskje aller verst i den største høytiden for kristne: påsken! I påsketiden måtte jeg selv ofte reise rundt til andre kirker fordi kirken jeg soknet til var stengt. Om det var fordi oppmøtet var dårlig eller fordi presten skulle ha påskeferie vet jeg ikke. Hvis en katolikk ikke følger den katolske tro, så gjør ikke den den katolske tro til noe feil. I verste fall betyr det at trosopplæringen skulle vært bedre. Hvis en protestant ikke følger sitt kirkesamfunns tro, kan han bare starte sin egen.

Kirken er fundamentet, ikke Bibelen alene

Det er riktig at Bibelen har en sentral plass i den kristne tro. Selvfølgelig har den det. Det er derfor den katolske kirke har håndkopiert skriften, dekorert dem og lest dem høyt hver eneste dag. Likevel lærer Den katolske kirke – i tråd med Skriften selv – at det er Kirken som er «sannhetens støtte og grunnvoll» (1 Tim 3,15). Jesus selv grunnla Kirken, ikke som en løs samling troende, men som en konkret, synlig enhet ledet av apostlene og deres etterfølgere. Det er Kirken som har fått mandatet til å forkynne og tolke Guds ord (jf. Matt 28,19-20). Uten denne kirkelige strukturen ville vi ikke engang hatt Bibelen slik vi kjenner den i dag, ettersom det var Kirken som fastsatte hvilke skrifter som skulle inngå i den bibelske kanon. Så kom Luther og det britiske bibelselskap og endret på dette uten noen form for autoritet til å gjøre det. Kan man stole på en bibel hvor 7 bøker har blitt fjernet for profitt?

Bibelen og tolkningens utfordring

Ottosen nevner protestantenes felles tro på Bibelen som sitt fundament og peker på enheten blant evangelikale kristne som et eksempel på at "Skriften alene" fungerer i praksis. Men den historiske og nåværende virkeligheten viser noe annet. Bare i Norge finnes det hundrevis av protestantiske kirkesamfunn, mange med ulik teologi, nettopp fordi det finnes forskjellige tolkninger av Bibelen. Dette står i kontrast til den enheten som Den katolske kirke har opprettholdt i nesten 2000 år, til tross for lokale variasjoner i uttrykk og tradisjoner.

Hvor er denne enheten du snakker om? Hvordan kan man si at Bibelen er så klar når man har kristne som ikke tror at dåpen gjør noe. Eller som ikke tror at nattverden er Jesu kropp, selv om det må være noe av det klareste som har kommet ut av Jesu munn. Eller de som ikke tror at man kan falle ut av nåde. Også har man de som ikke en gang tror at Jesus er Gud. De også påstår at de følger Bibelen.

I stedet for å avvise muligheten for ulike tolkninger, anerkjenner Kirken dette som et faktum og gir derfor autoritet til Magisteriet (læremyndigheten), ledet av paven og biskopene, til å veilede de troende i forståelsen av Guds ord. Dette er ikke et uttrykk for mangel på tillit til Skriften, men en beskyttelse mot forvirring og fragmentering. Hvordan kan Ottesen stå for en tro basert på skriften alene, når han selv ser hva som skjer i den norske kirke?

Stabilitet og kontinuitet

Ottosen trekker frem Den katolske kirkes urokkelige karakter som en av grunnene til at mange finner veien dit. Dette er verdt å understreke. Mens mye av det protestantiske landskapet er preget av hyppige endringer i teologi og praksis, holder Den katolske kirke fast ved en tro som er rotfestet i apostlenes lære og trofast overlevert gjennom århundrene. Selv om Kirken tilpasser seg ytre omstendigheter og kulturforskjeller, er kjerneinnholdet det samme. Om noen mener noe annet, mener de noe som ikke stemmer med den katolske tro. Det er egentlig veldig enkelt. Men hvis du er protestant, så er det ingen som kan si om du tar feil eller ikke.

At enkelte deler av den katolske tro kan virke overraskende og fremmed for en protestant, betyr ikke at den katolske tro er feil. Det betyr bare at du har vært del av en kristen tro som har fjernet gamle tradisjoner. En katolikk som besøker en lavkirkelig menighet vil også oppleve det som fremmed og rart. Og vedkommende vil nok sikkert lure på hvor tilbedelsen til Gud har blitt av og hvor nattverden har tatt veien.

Avslutning

Katolisismen tilbyr ikke bare en tro som forener tro og tanke, men også en tro som bygger på det fundamentet Jesus selv har lagt, nemlig Kirken. Bibelen er en uerstattelig del av denne helheten, men den er ikke ment å stå alene. Når troende konverterer til Den katolske kirke, gjør de det ofte fordi de finner et dypere hjem for både troen og fornuften – og fordi de ser enhet og stabilitet der fragmentering og splittelse har preget alternativene.

Kirken er, som Jesus lovet, bygget på klippen og blir ikke overvunnet av dødsrikets porter (Matt 16,18). Dette er det fundamentet vi inviterer alle kristne til å stå sammen på.