Kan vi gi 3 sekunder til Gud?

Jeg sitter og skriver et innlegg om hvorfor katolikker ber til helgener. Det går bra, men i dag slet jeg med motivasjonen. Mørketiden har alt oppslukt meg, og siden jeg fikk bronkitt for 7 uker siden har jeg liksom aldri helt kommet meg igjen. Trøttheten ligger derfor over meg. Jeg får fremdeles feber om natten og halsen er tørr som sagmugg.

En annen post tar plass i hodet mitt. For noen uker siden, kanskje tre uker siden, var jeg på vei til kirken da jeg så en søster på Instagram fortelle om lignelsen om det store gjestebudet (Lukas 14:15-24) som ingen hadde tid til å komme i. Og hun sa at når Gud kaller deg, så bør du slippe alt i hendene og gå. Vi klarer det når noen blir avorlig syke, men ellers har vi andre prioriteringer. Og hva da når Gud kaller og du har akkurat kjøpt et jordstykkek? Eller når du selv har akkurat giftet deg?

I Messen ikke lenge etter hadde diakon Mathias en lignende preken. Gi din tid til Gud. Jeg funderte på om Gud prøvde å si meg noe. To lignende beskjeder på samme dag, fra to forskjellige personer, i forbindelse med to forskjellige tekster. Vil han ha enda mer?

Jeg satt og tenkte på dette da jeg satt i Maria-kapellet etterpå. I St. Hallvard står tabernaklet der. Jeg la merke til flere som gikk forbi og gav en svært minimalistisk bøy i retning Gud.

Det var da det slo meg. Det tar ikke mer enn tre sekunder og bøye seg dypt for Kongen (ja, jeg tok tiden). Og noen har ikke en gang tid til det. Hvordan skal vi kunne gi Gud av tiden han fortjener når vi ikke en gang kan gi Ham tre sekunder?

Selvfølgelig så hadde nok disse som løp forbi gitt mer enn tre sekunder. De hadde tross alt kommet, gitt minst en time til Gud. Så hva er egentlig tre sekunder i den sammenhengen? Kan vi ikke stoppe opp litt og hilse ordentlig på den Kongelige? Det føles kanskje rart ut for noen at det er Gud selv du finner inni «boksen» der, men det er det faktisk. Jeg tror Gud kan forstå at vi alle ikke kan leve som søstre og munker som kan gi all sin tid til Ham, men jeg tror Han forventer tre sekunder og et hei når du går forbi. Det tar ikke lang tid å gjøre det ordentlig. Det MÅ ikke være et knel, hvis det er vanskelig fysisk, men bare det å anerkjenne tilstedeværelsen uten å løpe forbi som om Han ikke er viktig. Det kan vi klare.