Faster jeg feil?

Vi er halvannen uke inn i fasten. Så kanskje det er for tidlig for meg å si noe, men fasten er kanskje min favorittperiode i kirkeåret for en grunn.

Jeg ber mer, jeg leser teologi, jeg dedikerer dagene mine til Jesus og Maria. Og alt dette gjør at jeg føler meg så lykkelig. Skal ikke fasten være en prøvelse?

Rosenkrans og slør

Okay, noen dager er det kanskje ekstra tøft når magen rumler og jeg skulle egentlig spist frokost. I stedet setter jeg meg foran hjemme-alteret vårt. Tenner et lys, lar røkelsen nå nesen min mens jeg lar fingrene gli over perlene på rosenkransen. Jeg ser for meg Maria og Gabriel, Maria og Elisabeth, Jesu fødsel og barndomsår. Og sulten forsvinner. Jeg har blitt mettet på en måte mat aldri kan mette. Og slukket en tørst som drikke aldri kan slukke.

Hver dag tar jeg på meg sløret for å minne meg selv på at Gud er med meg. At jeg er Jesu brud og at jeg overgir meg selv til Ham.   Jeg velger den lilla botsfargen utenom på arbeidsdager hvor det blir sort.

Når jeg aller helst vil være hjemme fremfor å dra på jobb, gjør jeg det for Maria. Hun ber meg om å møte alle mennesker slik Gud gjerne vil møte dem. «Fin noe fint i alle». Da gir jeg dagen en mening og dagen min blir så fin.

Hva skjedde med prøvelsen? Bør jeg gå enda hardere ut neste år?

Skal fasten være enkel? Eller er livet bare enklere når du involverer Gud?