Annulleringsprossessen: avhør og vitner

Det var en tirsdag i mai jeg reise til Oslo for et intervju, eller avhør, for min annullering. Jeg var svært nervøs, både fordi dette var en utrolig ukjent situasjon, men også fordi min fremtid avhenger av at dette går bra og i min favør.

Jeg hadde allerede bestemte meg for å møte opp 30 minutter før avtalt tidspunkt for å be en rosenkrans i kirken på forhånd. Det viste seg at i St. Olav kirke hadde de en felles rosenkransbønn den dagen klokken 10:30. Den er nå flyttet til en annen dag, og jeg tar det som en hjelpende hånd fra vår Hellige Mor Maria. Hun visste hva jeg trengte denne dagen.

Jeg møtte en hyggelig diakon og vi tilbrakte rundt to-tre timer sammen. Jeg kan ikke si noe om hvilke spørsmål han spurte meg om, men det handlet om livet mitt og forholdet som skulle undersøkes. Ingenting skummelt, og det var ingen følelse av fordømmelse. Noen spørsmål var vanskelige å svare på, fordi noe var glemt, og andre fordi jeg ikke hadde noen svar.

Egentlig skulle petitionen jeg hadde fått blitt gjort etter intervjuet, men siden brevet mitt var så detaljert og forklarende, var det allerede gjort på forhånd. Vi ble enige om hvem de skulle intervjue som vitner på mine vegne. Jeg valgte min mor og min katolske venninne. Disse ble intervjuet av en annen person, og jeg vet ikke hva som ble sagt her. Man har lov til å få et referat fra møtene om man ber om det, men jeg ville at prosessen skulle gå fortest mulig uten forsinkelser.

2. august fikk jeg et brev som sa saken min var sendt til England hvor dommerne satt. Siden Norge er et så lite land, deler de tribunal med dem. Det er også derfor alle papirer og intervjuer blir oversatt til engelsk underveis.

Da jeg mottok brevet fortalte jeg Pater Ragnar at saken min nå var sendt til England. "Oj, så raskt det går", sa han. Kanskje fra hans ståsted! Jeg syntes dette gikk så utrolig sakte! Siste vitne ble intervjuet allerede i starten av juni!

Da oktober kom, begynte jeg å bli nervøs. Saken hadde ligget i dommerens hender nå i to måneder. Og synoden var på dørstokken. Ville synoden forsinke saken min? Ville biskoper, dommere og forsvarere være for opptatte?

Det er mulig de gjorde seg ferdig før synoden kom. For den 16. oktober fikk jeg et brev fra St. Olav i postkassen. Jeg gjentok Hill deg Maria, fra jeg så konvolutten til jeg åpnet den. Brevet var datert 6. oktober, og annulasjonen min var godkjent! Jeg var fri! Jeg kunne bli katolikk! Det var en to ukers frist for å anke for både meg, eks og båndforsvaren, men jeg vet ikke om noen som har planer om dette.

Beskjeden var sendt avgårde til Pater Ragnar med en gang, og han skulle se om han kunne få til konfirmasjon før jul en gang!